Et portrett

Tjuvradd med stort mot.

Det er ikke størrelsen det kommer an på.I allefall ikke når det kommer til mot. Denne vesle tassen viste stort begjær for min makrellfangst her om dagen. Uredd nappet den til seg en fisk og begynnte å dra den med seg inn i steinura. Jeg ville naturligvis benytte anledningen til å ta noen bilder av den lille røyskatten, og dro fisken ut igjen. Det likte den dårlig, og gikk til skinnangrep med høylytt hvesing. Selv om du er forberedt, skvetter du hver gang. Det er et veldig kratig lydnivå på den vesle pelsdotten.

Vi kom heldig ut av dette begge to. Røyskatten fikk sin fisk, og jeg fikk noen bilder som takk. I tillegg ligger det noen pakker varmrøkt makrell i fryseren.

Fjellets smaragd

Over irrgrønt vierkjerr slynger den ut vakre toner i sin karakteristiske sangflukt. Med stor iver og fremskutt bryst fortsetter frieriet fra en tørr busk som rager litt høyere enn den ellers så kortvokste vegetasjonen i fjellandskapet.

Ingen bestrider blåstrupens skjønnhet. Hannens skarpe brystfarger står i sterk kontrast til omgivelsene. Hos meg høster den nok litt ekstra hengivenhet fordi jeg knytter den til Fokstumyra og Dovrefjell, et område jeg besøker flere ganger hvert år. Så fort snøen råtner i sørhellingene, griper lengselen tak i hjerterota mi, lengselen til Dovre og en liten fjærball i festdrakt.

Blåstrupe

Ungemas.

    Det er hektisk for linerla i disse dager, iallefall nede i lavlandet. Ungene har forlatt redet, og foreldrene har sin fulle hyre med å skaffe mat. Bildet over er tatt ved elva Jølstra i Sunnfjord, mens bildet under er fra Dovrefjell der linerla ligger på egg ennå.

Sysle med sitt.

Sein vår i fjellet.

På fjellmyrene blåser kalde vinder. Hverken fjellbjørk eller vierkratt har kledd seg i grønt ennå. Nedbøren veksler mellom sludd og regn og lite vitner om at vi er i midten av juni.

Fraværet av vår i fjellet har satt revirhevding og hekking på vent. Det meste av dagen går med til å finne mat. Ved bredden av den lille tjønna er sivspurvparet travelt opptatt med å finne innsekter, som klekkes i moderate mengder i det kalde været. Familielivet er satt på vent.

Vårfiske i Jølstra

   << Oppdatering fra brutter'n.>> Joakim brøyter seg seg frem gjennom køen ved kassa på butikken der jeg står, strekker armene ut og antyder åpenbart størrelsen på en ørret. Han forteller ivrig om sin brors fiskeøkt i elva nylig. Både Joakim og broren Eirik har fått med seg hva som teller i livet. De er begge ivrige sportsfiskere.
<< Rett nedom brua her,>> fortsetter han.
<< Hvor stor var den da?>> spør jeg, skeptisk til armmålet til Joakim. Nei den hadde bare fulgt etter wobbleren og snudde uten å bite på, men han hadde sett den tydelig, fortsetter han og viser nok en gang størrelsen med armene. Denne gangen hadde den riktignok lagt på seg en liten kilo, annet var ikke å vente naturligvis. Joakim fortsetter å berette på inn og utpust mens kassadama utålmodig venter på at jeg skal slippe køen forbi.

   Et par dager senere står jeg ved kulpen nedenfor brua. Den er dyp og vannet presses oppstrøms i ei bakevje inne ved land. Dette gjør det litt krøkkete å fiske her, men fra et bestemt ståsted lar det seg gjøre å avfiske kulpen effektivt. Etter en times fiske resignerer jeg for denne gang og bestemmer meg for å kjøre ned til en kulp lengre nede i elva.
   Det siste veistykket frem til kulpen er sperret med kjetting, men denne har såpass slakke at min lille bil akkurat greier å smette under. Litt fordeler må det da følge med beskjedne kjøretøy. Dessuten er grunneieren en kjernekar som lever godt med min manglende respekt for små hindringer i hverdagen. Et år var han fiskevakt og gjorde en kontrollrunde en tidlig vårdag jeg fisket på et flott fluestrekk i elva. Jeg lå i gresset og hvilte en dårlig rygg da han kom ruslende. Etter litt hyggelig småprat fikk han lirket ut av seg at han nesten var nødt til å spørre om jeg hadde gyldig fiskekort. Det måtte jeg innrømme at det var dårlig med, jeg hadde som sant var ikke fått rotet meg til å kjøpe kort ennå, jeg pleier å kjøpe årskort ettersom jeg tross alt bor ved denne fantastiske elva.
   Dette satte fiskevakta i en vanskelig situasjon, konfliktsky som han jo var. Han følte tydelig ubehag og sleit fælt med hvordan dette skulle bli. Jeg hadde ingen spiselige unnskyldninger og forberedte meg på bot, inndragning av fiskeutstyr, bortvisning og det som sikkert verre var. For meg var situasjonen smått ubehagelig, men for ham var det katastrofe. Hvordan skulle han forholde seg til dette!? Men så lyste ansiktet hans opp, han hadde jo ikke sett at jeg fisket! Jeg lå jo bare der i gresset ved elvebredden. Riktignok i fullt vadeutstyr og med fluestanga væpnet med en dødelig fasanhalenymfe, men fisket, det hadde jeg jo ikke gjort, iallefall ikke det han hadde sett. Rørende enige om dette, ble saken lagt død.

   Foran meg ligger en sandbanke som elva har bygd opp gjennom årtier. Derfra faller elvebunnen ned i et svart dyp. Her tar elva en pause i sin ferd mot fjorden, før den kaster seg utfor brekket i tiltagende fart ned mot neste kulp. Jeg setter meg ned og blir sittende å se utover elva, ikke for å se etter vak, men fordi jeg liker å sitte slik. Suge til meg omgivelsene. Ei strandsnipe som støyende letter fra elvebredden, flyr et stykke oppover elva før den lander på en stein og blir sittende og vippe energisk. På elvebredden står oterens spor lett synlig i den våte sanda. Oteren tar nok mye fisk, men samtidig fortrenger den minken som jo også tar mye fisk, så alt i alt regulerer naturen dette selv.

   Hareørenymfa bryter vannfilmen og synker sakte mot bunnen. Den lette strømmen i bakevja fører nymfa mot fallretningen av elva, inn mot djuphølen. Opp fra det mørke dypet stiger ørreten sakte og suger i seg flua i en uanstrengt bevegelse. Snøret strammes opp og fisken eksploderer i et panisk utras. Over vannflata strammer snøret seg brått opp og vannpartikler glitrer i sollyset. Kampen er i gang. Ørreten er sterk og i god kondisjon. Fisken gjør som den vil og raser fra seg frustrasjon i noen minutter. Etterhvert roer den seg litt, og står og stanger tungt i strømkanten. Gjentatte ganger lar den seg føre inn mot bredden men snur og setter utover mot dypet når den nærmer seg håven. Kreftene ebber etterhvert ut, den ruller i overflata og viser en bred spord. Tilslutt glir den viljeløst inn i håvmaskene og kampen er over. En vakker Jølstraørret på 1,1 kg.

Ved Jølstravatnets bredd.

   Mellom snøkledde fjelltopper og irrgrønne dalsider, strekker Jølstravatnet seg i 3 mils lengde. Krystallklart vann fra blant annet Jostedalsbreen, fordelt på 39 km2. Dette er vestlandets rikeste fiskevann med mye stor ørret. Her drives det hver høst et utstrakt næringsfiske, og det tas rundt 15 tonn ørret hvert år. Den største ørreten landet på stang var 12,1 kg, tatt av Sverre Amundsen våren 1996.

   Netopp derfor blir det aldri feil å bo i Jølster kommune. I alle fall dersom interessen for sportsfiske er i overkant av gjennomsnittet i befolkningen. Ikke bare med tanke på mulighetene for fiske, men like mye det å kunne være en del av det daglige i disse naturskjønne omgivelsene.

   Lørdag 9. mai. En godværsdag er i ferd med å ebbe ut i det sola må gi tapt og trekker seg ned bak snøkledde fjell. Det blir straks kjøligere i lufta. Egentlig hadde jeg planlagt å fiske ved utløpet til en av vannets sideelver nå på senkvelden, men ettersom det allerede sto to fiskere der, ble det til at jeg bare ruslet langs stranda med slukstanga. Før dagen gikk over i natt, fyrte jeg opp et matbål og kokkelerte en enkel lørdagsmeny, behørig avsluttet med bålkaffe og et raust stykke sjokoladekake. Ute på vannet et sted ropte et smålompar klagende i den sene vårkvelden. De venter på at isen skal gå på reirtjønna.

Livet er ikke så aller verst, en må bare oppsøke det.

Jølstra leverer. (2,6 kg)

        Møresilda skyter ut, og forsvinner i en tåke av vannpartikler fra snøret i den lave kveldssola. Jeg kan ikke se hvor den 10 grams sluken lander, men vet at nedslaget er i strømkanten ved motsatt bredd, skrått nedstrøms. Vannmassene tar tak i den sølvblanke sluken og fører den over det strie partiet og inn mot djuphølen. Her slipper strømmen tak og jeg begynner å sveive inn.
 
      Hogget er brutalt og spenner stanga i en dirrende bue mot hølens svarte dyp. Fisken gjør et par tunge drag før panikken sender den i et utras ned til brekket på hølen. Fortvilet holder jeg igjen det jeg kan, med en skjør 0,18 line. Heldigvis er fiskens innstinkt at hølens dyp er tryggere enn det grunne stryket nedstrøms. Den snur og lar meg ta inn dyrebare meter puslete tynn sene. Fisken skjærer over strømmen til motsatt bredd og står og stanger litt før den går oppstrøms. Der blir den stående og hvile som ei oterfjøl i den sterke strømmen. Strengt tatt kunne den ha stått der til høsten uten at jeg kunne ha gjort noe med det, men frustrasjon og panikk sendte den i et nytt utras ned til brekket. Det er en stillingskrig der utfallet er høyst uvisst. Strømlinjeformet muskelmasse mot stangspenst, snellebrems, 0,18 mm sene og mer eller mindre nerver under kontroll.
    Gradvis blir utrasene kortere og fisken har vist seg i vannskorpa flere ganger. Etterhvert tar kreftene slutt, og den glir inn i håvmaskene. En vakker elveørret på 2,6 kg, Jølstra leverer igjen. Og best av alt, sesongen har jo knapt kommet i gang!

Slik har det alltid vært.

   Dagen er ikke lengre like travel med å ta kveld. Lyset bærer bud om vår. Elva Jølstra er min nærmeste nabo, og bruset fra dens ferd mot fjorden dysser meg i søvn hver kveld. Tidvis med styrke, men likevel alltid vennlig. Av og til høres kattuglas hukring svakt over elvebruset, når bare vindretningen er riktig.

   Nå har elva fått en ny og hissigere tone. Den er svanger med smeltevann fra sørhellingene, der vårsola får godt tak. Der dalføret bratter ned, brummer den og velter seg rundt store steiner og fall i terrenget. På en glattskurt stein sitter fossekallen og slenger ut sitt frieri med løfte om kjærlighet og et ansvarsfullt farskap, til den som måtte begjære slike lovnader denne våren. Snart vil de første steinfluene krabbe i strandkanten, til glede for linerla som kommer så alt for tidlig tilbake til sitt fødeland, slik det alltid har vært.

  Vintermager ørret stiger fra elvas bunn, bryter vannfilmen og slurper i seg et matforråd som hører den lyse årstiden til. Den har fått ny livsgnist, etter en mørk vinter i ei vinterkald elv. Bjørka får hastverk og knopper seg. Snart er lauvskogen irrgrønn, og dalføret eksploderer i vakker fuglesang der fuglebryst blåser seg opp og hevder rett på sin lille flekk på jordas uendelighet.

  Slik er det. Slik har det alltid vært.

Majesteten

         Det blir unektelig en del bilder som havner i søppelkassa under redigering og gjennomgang av bildene etter ei fotoøkt. Langt de fleste egentlig. Likevel, noen eksponeringer blir vellykket, i det minste i egne øyne. Jeg liker posituren, og fargenyansene i fjærdrakta i dette portrettet av kongeørna.

Tror faktisk jeg kommer til å spandere et lerret på den.

Svensk innvandrer, og et kamera på dødsleie.

   Allerede i den tidlig grålysninga, var kongeørna på plass. Siden gikk det slag i slag. Tilsammen var det seks ørner på foringsplassen denne dagen. Tre kongeørner, og ditto antall havørner. Det var et sammenhengende etegilde fra tidlig morgen til seine kvelden. I løpet av dagen smalt det inn rundt halvannet tusen bilder på minnebrikken. Helt på tampen av dagen kollapset imidlertid kameraet, og takket for seg. LCDskjermen gikk i svart, betjeningsknappene døde, og fokuspunktene i søkeren gikk bananas. Dette kameraet bærer preg av alderdom og et langt tilbakelagt livsløp. Det er slarkent og slitent, og kan ikke lastes for å trekke sitt siste åndedrag. Etter å ha hatt en flott dag med ørnene, var det likevel en nedtur med et kamerahavari.

   Nå er det en gang slik at man ikke uten videre lar en god venn dø. Ikke uten å vise handlekraft i form av gjenoppliving, og mer eller mindre kompetent førstehjelp. En mulig dødsårsak kunne jo være drukning? I løpet av dagen hadde det blitt produsert mye kondens i mitt lille primitive krypinn. Kuldegrader og varm utpust er en dårlig kombinasjon sammen finelektronikk. Med diagnosen drukning, ble kameraet satt på tørkekur foran en vifteovn senere på kvelden. Etter et par timers intensivbehandling våknet det til liv, og snudde min fortvilelse til rørende lykke.

   Kongeørna øverst var ringmerket. Ved hjelp av et utall bilder fra ulike vinkler, var det lett å lese merkene. Jeg kontaktet Ringmerkingssentralen ved Stavanger Museum, og fikk vite at den er merket i Sverige. Svenske ørner er ålreite fugler, og derfor mer enn velkommen i norsk fauna.

Skvetten middagsgjest

   Lett nevrotisk og skvetten. Joda, den beskrivelsen passer godt på ravnen. Hele tiden på vakt, spesiellt når kongeørna er i nærheten. På karakteristisk vis bykser den opp i været med jevne mellomrom. Kanskje på grunn av en lyd, en bevegelse, eller kanskje bare sånn  for sikkerhets skyld. Hvem vet. Det er forresten påfallende å se hvor forskjellig både ravn og kråke reagerer på kongeørn og havørn. Når havørna ankommer blir det lett oppstandelse og halvhjerta kjefting, mens med kongeørnas inntreden, får velkomsten en helt annen dimensjon. Støynivået tiltar, og fuglene blir betydelig mer stresset. Kongeørna utgjør nok en større trussel for dem. Den oppfører seg også mer aggressivt, med gjentatte utfall over åteplassen før den slår seg ned.

   Det er ikke til å stikke under en stol at det tidvis kan drøye litt mellom hver gang ørnene finner det for godt å sette seg til bords. Da er det godt å ha ravnens og kråkas selskap. Spesiellt ravnen. Ikke bare har den et uendelig spekter av lyder i sitt vokabular, men den er ganske så flott også, med et vakkert fargespill i den tilsynelatende svarte fjærdrakta.

Her er noen bilder av mine gjester i vinterlandskapet.
 

21. januar

                                

Etterhvert har ørnene mine blitt ganske så trygge på foringsplassen. Her har jeg hatt de store rovfuglene i kosten i 4 år nå. Så trygge er de blitt, at det har skapt et lite problem. I alle fall når det gjelder havørna. Som matfar kunne jeg tenkt meg litt posering i tørrgadder, og på høvelige sitteplasser rundt åtet, nærmest som et slags takk for maten. Men neida, havørna er blottet for for takt og tone og kommer dundrende inn, rett i matfatet.

Ørn på åte er ikke spesiellt orginalt og spennende hva bilder angår. Med etableringene av de mange kommersielle foringsplassene, har det etterhvert blitt litt i meste laget, man blir ganske enkelt mett. Opplevelsen derimot, den står på egne ben. Å sitte å betrakte en så rå fugl 10 meter fra skjulet, uvitende om din tilstedeværelse, er ganske enkelt ubetalelig. I dag var det tre havørner, en voksen og to ungfugler. Kongeørna derimot, var fraværende denne dagen.

På tur opp til skjulet hadde jeg en spesiell opplevelse i dag. Det er en tett bestand av hjort i området. Sportråkk går på kryss og tvers i skogen. I det jeg kommer over en kolle, fødes et lysspill i den svarte natta foran meg. I skinnet fra hodelykta lyser et titalls dyreøyne i terrenget foran meg. Umiddelbart setter dyrene seg i bevegelse, og refleksene danser buktende til høyre og venstre, Forsvinner i det dyret snur seg vekk, for så å dukke opp i det hjorten snur seg igjen, danser videre, hit og dit, opp og ned. Hvor mange dyr det var i flokken vet jeg ikke, men summen av øyne gjorde opplevelsen spesiell og litt uvirkelig.

Av og til slår det meg hvor heldig jeg er, som har vett til å stå opp klokka fem en blåfrossen januarmorgen, legge ivei innover skogen i djupsnø, og tilbringe 14 timer i ei lita presenningbu. Ikke alle skjønner det!

   

 

         
                        

Blanke ark

En familie sangsvaner beiter i utløpet av ei elv i Lofoten. Opptatt med sitt. Fokus er primærbehovene, mat og trygghet. Svanene bruker ikke tid og ressurser på å tilegne seg mer enn de strengt tatt trenger. Dette elveoset dekker dagsbehovet til den lille familien. Her kan de beite seg mette, krabbe opp på iskanten, sove og pusse fjærdrakta. Mer skal ikke til for å ha et levevis, slik ei svane ser det.

Litt kan vi vel lære av hvordan ei svane forholder seg til livet. Visst har vi vel større og mer vidløftige krav i tilværelsen enn trygghetsfølelse og en mett mage. Likevel er det lett slik at krav til materielle verdier og et evig statusjag krever så mye energi og tid, at vi knapt rekker å leve et rikt liv.

Enhver må selvfølgelig kunne definere hva som er et godt og innholdsrikt liv. Ingen kan påberope seg å ha fasiten på det. Likevel tillater jeg meg å stusse på folk som ser verdien i å oppleve skjægården med en illsint 100 hk Mercury i hekken på en kortvokst plastbåt. Eller joggeren som har lagt trimturen langs skogsstien, iført hodetelefoner og ørene proppet med Topp 10 lister og vet ikke hva!

Det er ikke sikkert at våre forfedre hadde det samme forhold til et matbål i skogen slik vi har. Sannsynligvis ikke. Likevel, i et travelt og moderne samfunn er det ren og skjær folkehelse i en sotsvart kaffekjel som kjærtegnes av bålflammer under ei krokfuru. Og, det koster ikke ei krone!

Året er nyfødt og stort sett aldeles vakkert i vår del av verden. Her har vi blanke ark og fargestifter til fri utfoldelse. Vi kan skape vår egen fasit. Forme livet slik vi vil.

Tilslutt vil jeg takke alle som har fulgt bloggen min gjennom 2014, og ønske dere et innholdsrikt Godt Nyttår!